Tusenårsstedet
Vi starter ved tusenårsstedet i kommunen, Nes kirkeruiner, som Riksantikvaren for noen år siden betegnet som noen av Norges vakreste ruiner. Det er godt tilrettelagt for å nyte medbrakt mat på en av sittegruppene som er satt ut. Ta deg også en svipptur nedom selve elvemøtet. Her er det gode muligheter til å legge i land for den som måtte komme med båt. Nes kirkeruiner er en del av museene Nes samlinger.
Historien
Den eldste delen av ruinene tidfestes til 1100-tallet. Den ble bygget med rektangulært skip og kor og apsis i romansk stil. Siden er den blitt utvidet ved flere anledninger. Etter å ha blitt utvidet til langkirke i gotisk stil, kom den karismatiske presten Jens Colstrup og utvidet kirka til korskirke i 1697. Dette årstallet finner du over inngangen på nordsiden.To ganger har kirka brent ned; den første gangen etter at svenskene angrep i 1567 og siste gang etter et lynnedslag i 1854. Etter lynnedslaget ble den ikke bygget opp igjen, først og fremst pga faren for leirras i området. Det meste av inventaret ble reddet ut, og kan i dag sees i nye Nes kirke ved E16. Ruinene gikk gjennom relativt omfattende utgravinger på 1930-tallet og på slutten av 1950-tallet. Basert på Håkon Christies rapport i 1958 er det laget et skilt over kirkas fire stadier. Dette skiltet kan du se inne i ruinen. Kirkeruinene ble konservert av Riksantikvaren over en fireårsperiode fra 2006 - 2010.
Funn
Gjennom utgravningene er det funnet mange rester etter tidligere tiders aktivitet, bl.a. en rekke myntfunn. De eldste myntene er fra 1200-tallet. Da parkeringsplassen ble utvidet for noen år siden, fant man et gammelt segl og rester etter brent treverk.
Ruinspillet gamle Nes
Som en markering av at konserveringen var ferdigstilt ble det oppført et historisk spill av Jan Magne Hanstad og Wollert Krohn-Hansen i 2010. Her vises tablåer fra hvert av de 700 årene kirka var i bruk. Bildet viser John Sverre Bråten som den forhatte skatteoppkreveren Lasse Skjold. En sentral karakter i et annet av tablåene er den mye omtalte jubeloldingen Jacob C. Finchenhagen som var sogneprest her på begynnelsen av 1800-tallet. Han og kona Charlotte Amalia har sine gravstøtter på kirkens nord-vestside. Om Finchenhagen sies det at du kan møte ham rundt kl. 12 på natta....
Ruinspillet Gamle Nes ble også oppført i 2011 og 2014.
Parken
Nes kommune holder parken i god hevd, og mange benytter stedet som et yndet utfartsmål. Ta godt vare på anlegget og benytt søppeldunkene som er satt ut. Dette er også et vigslet område som benyttes både til bryllup og gudstjenester. I tillegg er området en fantastisk arena for konserter og teaterforestillinger.
Landskap
Området Nestangen avgrenses av elvene Vorma og Glomma, og består av et rikt kultur- og naturlandskap. Nestangen har status som Verdifulle kulturlandskap i Miljødirektoratets database Naturbase.
Kulturlandskapet er variert og består av jorder, beiter, alléer og tun. Biologiske verdier er i hovedsak knyttet til naturbeitemark, slåttemark, gamle trær, dammer og ravinedaler.
Området er viktig for trekkfugler på grunn av plasseringen ved elvene. Det er registrert en rekke rødlistearter som bruker området regelmessig. Blant disse er bergirisk, trelerke, havelle, blåstrupe, makrellterne og sædgås. Den varierte naturen med ravinedaler, tett løvskog og evjer gjør Nestangen godt egnet for hekkende fugl. Rundt Nes kirkeruiner er det registrert hekkende spurvefugler i
løvskogen mellom ruinene og elvene. Denne er derfor viktig å ivareta for å opprettholde fugleartene i området.
Slåtteeng
Det er i sørhellinga mot Vorma ved Nes kirkeruiner registrert en urterik lågurtslåtteeng. I enga er det registrert en rekke typiske engarter som gulmaure, blåklokke og engknoppurt. Slåtteeng, eller slåttemark, er ugjødsla enger som opprinnelig ble benyttet til å skaffe vinterfôr til husdyr. Disse engene er viktige for en rekke arter, men fordi det har blitt færre enger på grunn av gjengroing har mange av artene i disse engene blitt sjeldne. Sørvendte slåtteenger er viktige områder for pollinerende insekter. Pollinerende insekter som humler og bier har en nøkkelrolle i økosystemene. De siste årene har man sett en tydelig reduksjon i antall humler og pollinerende insekter.
Nes kommune arbeider med å holde slåtteenga ved Nes kirkeruiner åpen. For at enga skal bestå må den slås på sensommeren etter at blomstene har blomstret av og satt frø. Graset fra slåtten skal ligge og tørke på bakken et par dager før det rakes vekk. Det er viktig å fjerne graset slik at enga ikke gjødsles. Tradisjonelt ved bruk av graset til husdyrfôr var det vanlig at høyet ble hesjet.
Sykkelturen videre
Opp gjennom alléen mot Ullershovgårdene kan du se ut over et rikt kulturlandskap og historiske omgivelser. Den dypeste dalen er et resultat av leirras på 1700-tallet. Den 20. september i 1725 på kvelden gikk det da et stort ras som tok med seg begge gardene med hus, innbo, korn og høy. I løpet av et minutt var alt i elva. Fem mennesker døde, men en liten baby ble på dramatisk vis reddet i siste sekund. Gårdene ble oppført på nytt litt lenger inn enn der de opprinnelig stod.
Vingersdalen
Når du har krysset E16, sykler du inn i Vingersdalen. Her går det en hyggelig sykkelsti gjennom skogen, forbi golfbanen og over til fylkesvegen mot Ringsby. Stien er skiltet. Du tar så til høyre på fylkesvegen og sykler til Ringsby.
Eggumvegen
I Ringsby tar du av inn Eggumvegen rett før brua over Kampåa. Stille og langsomt renner åa gjennom landskapet, men det er ikke langt før elva viser seg i en helt annen skapning. Fossefallene lenger opp har gitt kraft til en rekke møller.
Eggum mølle
Litt oppe i bakken går en stikkveg inn til Eggum mølle. Mølla ble bygd omkring år 1900, men det var mølledrift på dette stedet helt fra 1650, i følgeTorbjørn Hæhre som har skrevet møllenes historie i Nes. Eggum mølle ble lagt ned i 1976.
Bakkekammer
Dette var den verste motbakken, men det går fortsatt et stykke oppover før du er på toppen og kan ta inn til høyre i Ålandsvegen. Når du har syklet om lag 500 meter er du framme ved det første skiltede kulturminnet etter ruinene. Dvs, det er ikke et skilt over ett kulturminne, men en samlet markering av alle møllene som har vært og er i Åland, som denne delen av Fenstad kalles. Navnet kommer naturligvis av at det er landet langs åa.
Møllene ved Kampåa
I krysset Ålandsvegen/Møllergata finner du skiltet over mølledriften ved Kampåa. I bygdeboka og i Torbjørn Hæhres bok: "Korn og mel i bygdesamfunnet - Møllene i Nes" kan du lese mye om mølledriften, både her og i bygda ellers.
Fra gammelt av var det svært mange kverner og møller ved Kampåa. Den første mølla en kan finne stoff om er en mølle under garden Mellom- Holter så tidlig som i 1338. Det var ganske sikkert vannfallet i Kampåa ved Aarhus- og Mobækmøllene som ble brukt. Siden den gang har det vært møller der med Holter-gardene som eiere helt fram til siste halvdel av 1700-tallet, og etter den tid har det vært flere eiere. Vannfallene i Kampåa hadde demningsrettigheter i Utsjøen og Murua. Dammen gjaldt for møllene Eggum, Aarhus, Mobæk og Kværnhaugen. Tidligere var også kverna ved Borgen (Børje) med.
Etter krigen kjøpte eieren av Mobæk mølle, Ole Mobæk, også Aarhus mølle og slo vannfallene sammen. På tuftene av den gamle Aarhusmølla ble det bygd elektrisitetsverk. Et nytt kraftverk forsyner fremdeles garden med strøm. Mobækdammen har opp gjennom årene vært en populær badeplass.
Mobæk mølle var den siste mølla som ble nedlagt av de fire som lå tett ved hverandre her nede. Det skjedde først på 1990-tallet.
«Mølledrifta hørte mest hesten og vinteren til. Det må ha vært stor tilfredsstillelse å kunne laste opp tunge kornsekker for transport med hest og vogn til mølla. Det hendte vi slengte oss med på lasset som kom forbi. Lyden av knasing i grusvegen fra bedagelige vognhjul henger ennå i ørene. I mølla luktet det godt, og i det vesle hvilerommet til mølleren var det lunt og trivelig. Mølleren, enten han nå het Olaf, Ole, Hans eller Martin, hadde sjelden tid til å oppholde seg der. Han løp omkring med sine gjøremål. Ned en trapp var han sjelden nær trappetrinnene, men skled på stive armer og melete hender på rekkverket som med tiden var polert og glatt som silke.»
(Fra Harry Johansen: «Før i væla».)
Flere av møllerne bodde i umiddelbar nærhet. Mølleren i Kværnhaugmølla bodde for eksempel på Møllerhaugen, rett her oppe med utsikt oppover Kampåa og kort vei ned til mølla. Ellers har det bodd møllere på Aarhus og Mobæk.
Møllergata som går herfra til riksvegen het opprinnelig Movegen. P.g.a. all trafikken til og fra møllene ble den fra tidlig 1950-tall på folkemunne kalt Møllergata, og det navnet har den offisielt i dag.
Husmannsstuene på Veset
Du sykler nå Møllergata til endes og tar til venstre. Etter en liten stund kommer du til en liten dal og med en skogtapp og en åker på venstre side. Se deg godt for og kryss vegen. Følg åkerkanten et stykke bortover, så ser du et skilt som leder inn stien til husmannsstuene.
Husmannsvesenet var svært utbredt i Norge fra 1600-tallet og fram til 1900-tallet. En husmann eide ikke egen jord, men brukte en husmannsplass som lå under en gard. Leia for plassen ble gjort opp med arbeid eller en avgift. På Østlandet og i Trøndelag var arbeid vanligst, vest- og nordpå var leie vanligere. Men overalt fantes det mange varianter i leieforholdet.
Husmenn med pliktarbeid arbeidet alle hverdager på garden, eller de hadde plikt til å arbeide et visst antall dager. Kona og barna på plassen kunne også arbeide på garden.
Husmannsvesenet var på det største omkring 1850.
Husmannsstuene på Veset er representative for boligene husmenn hadde. Skomakerstua er ei toromsstue med kjøkken og kammers fra omkring 1850. Vesethaugen er ei ettromsstue fra omkring 1880. Stuene var fast bebodd fram til midten av 1900-tallet, også etter at husmannsvesenet var over. Begge stuene er istandsatt etter antikvariske prinsipper med fokus på bevaring og formidling av husmannshistorien.
Husmannsstuene gir et viktig innblikk i vanlige folks dagligliv på 1800-tallet og er derfor viktige å bevare for framtida.
Østre Fenstad hjelpekirkegård
Litt kjedelig, men nå må du tilbake samme vegen som du kom. Dvs; du sykler nå rett fram langs rv 177 til du kommer til skiltet som peker mot Svanfoss sluser. Imidlertid er det flee stopp før det.
Østre Fenstad hjelpekirkegård finner du helt inntil vegen med boligfeltet tett på. Den ble anlagt tidlig i 1850-årene og var i bruk til omkring 1920. Av de gravstøtter som finnes i dag, er den eldste fra 1854 og den yngste fra 1914.
I perioden kirkegarden var i bruk døde cirka 30 personer årlig i Fenstad sogn. Kirkebøkene gir ikke opplysninger om hvor de døde ble gravlagt, men det antas at de ble fordelt på kirkegardene på Horgen, Fenstad kirke og Østre Fenstad hjelpekirkegard etter hvor familiegravstedene lå.
Den første ordføreren i Nes, Ole Christensen Walstad, og hans familie har en sentral plass på denne kirkegarden. Walstad var også stortingsmann fra 1836-1838 og 1842-1869.
Kirkegarden ligger under garden Fenstad nordre. På eget initiativ har eierne Jon Kristian Tærud og Ingveig Olberg lagt ned et stort arbeid i å rydde stedet og sikre gravstøtter. For dette arbeidet fikk de Raumnes historielags kulturminnepris i 2013.
Fenstad kirke
Fra Østre Fenstad hjelpekirkegård er det bare noen hundre meter ned til Huservegen og inn til Fenstad kirke.
Fenstad kirke er den eldste av kommunens 7 kirker og er en korskirke i tømmer.
17. mai i 1703 skriver byggherren, sogneprest Jens Colstrup, i kirkeboka: «Fenstad Anex ferdig». Den ble innviet i november samme år og ble utført av «Erlig og Kunsterfarne Mand Oluf Pederssøn Sand Tømmerbygmester».
Kirka har sett ganske lik ut fram til i dag. Tidligere stod det en takrytter midt på taket på korskirka. Denne ble erstattet av dagens tårn ved hovedinngangen i vest, fordi takrytteren ble for tung for takkonstruksjonen. Kirka var tidligere i tømmer og tjærebredt. På slutten av 1700-tallet fikk den panel utvendig, men det skulle gå mange år før den fikk den hvite fargen vi kjenner i dag.
Interiøret er laget av håndverkere både fra bygda og utenfra. I en teori lagt fram av interiørarkitekt og etnolog Inger Lise Christie peker hun på Jens Larsen Strammerud fra det rike treskjærermiljøet på Hedemarken som mester bak altertavle og prekestol.
Altertavla stod i mange år på lager i våpenhuset, men ble satt i stand på begynnelsen av 1930-tallet og tatt i bruk igjen. Også prekestolen måtte settes i stand. Treskjæreren Johannes Fossheim fra Jølster stod for dette arbeidet. På den samme tiden ble kirkens interiør satt i stand og malt av maleren Domenico Erdmann.
I perioden hvor den gamle altertavla ikke var i bruk stod Bertel Torvaldsens Kristusfigur på alteret. Denne ble siden plassert i tårnet hvor den stod i 70 år, før den ble pusset opp og tatt inn i kirka til 300-årsjubileet i 2003.
Av andre gamle gjenstander kan nevnes et 1700-talls maleri gitt av sogneprest Nils Monrad og hans hustru, fire gamle stoler, også fra 1700-tallet, samt den eneste gjenstanden fra den gamle kirka; en lysestake i messing fra 1675.
Til jubileet i 2003 kjøpte menigheten inn et maleri av Jan Petter Bratsberg. For øvrig er flere gjenstander opp gjennom årene gitt av enkeltpersoner og organisasjoner.
Før nåværende kirke kom på plass, har det minst vært to kirker på samme sted. Om middelalderkirka vet vi lite. Muligens led den samme skjebne som Nes og Udenes kirker, som begge ble brent av svenskene i 1567. Ny kirke kom i hvert fall på begynnelsen av 1600-tallet, men etter knappe 100 år var den for liten og i dårlig forfatning og ble erstattet av dagens kirke.
Presteenkesetet Huser
Garden Huser ligger i ravinelandskapet ved Vorma. Eiendommen er formet som et amfi, sannsynligvis skapt av et av leirrasene som har dannet mye av landskapet i Vormadalen.
I 1760 ble garden presteenkesete. Maren Binderup var den første enka i perioden 1763 til 1788. Hun var av formuende slekt som hjalp til så mannen fikk det rike prestekallet i Nes. Mannen døde relativt tidlig og etterlot seg sin "fruktsommelige kone og 8 børn". Ved en utgravning på kirkegarden fant man gravsteinen hennes. Den står nå inntil kirkeveggen ved inngangsporten.
Etter Maren Binderup kom Mette Christine Monrad i perioden 1788 til 1795, og til slutt Anne Rosing i perioden 1799 til 1839.
I 1850 solgte kirka garden til Niels Joacim Vibe Stockfledt. Han solgte garden videre i 1854 til Gerhard Wulff Christie som eide eiendommen fram til Ole Kristensen fra Grinder kjøpte garden i 1919. Det er hans etterkommere som eier den i dag.
Ved Huser var det tidligere et sundsted for ferdsel over elva som ble flittig brukt frem til brua over Vorma kom i Svanfoss i 1910. Sundstedet var blant annet viktig for trafikken fra den andre siden av elva og opp til kirka. Vegen til kirka gikk gjennom tunet og opp kirkeravina til Fenstad kirke. I ravina finner du spor etter den gamle ferdselsåra og et steinbrudd.
Hovedbygningen er en midtkammerbygning, stedstypisk for Vormadalen. Fjøset på Huser antas å være fra 1860-åra, og dermed et av de eldste teglsteinsfjøsa i Nes med møkkakjeller. Bygningen er et frittstående fjøs og hadde 21 båser med plass til kuer. Fjøset er satt i stand etter antikvariske prinsipper og har fått nytt gulv bygd på samme prinsipp som gamle
kjørebruer.
Svanfoss
Vi returnerer opp bakkene igjen til hovedvegen og svinger til venstre ned til Svanfoss. Stort sett bare unnabakke og masse vind i ansiktet!
Svanfoss - et bygdesentrum
For 100 år siden bidro slusene til at Svanfoss ble et blomstrende økonomisk knutepunkt i Fenstad. Den gangen var elva utgangspunkt for industriutvikling, handel og transport. I dag gir slusene oss rekreasjon og fred. Her kan du stoppe opp og nyte nærheten til vann og vakker natur der vegen krysser elva. Er du heldig, glir det kanskje en båt gjennom slusene mens du sitter der.
At vi fikk sluser i Svanfoss skyldtes initiativ fra Ole Kristensen (1857 – 1941) som bosatte seg på garden Nedre Grinder i 1888. Han var trelasthandler og gardbruker og skjønte fort at elva og fossen ga muligheter.
Bru
Elva ga muligheter, men fossen kunne være et hinder. Enten du skulle over, oppover eller nedover elva, måtte du benytte båt. I 1904 reiste han derfor ønsket om bru over elva ved Svanfoss. Denne skulle erstatte det gamle sundstedet mellom eiendommene Huser og Strøm. Brua, ei hengebru i jern, skulle koste 8500 kroner og forbindelsesvegen 9000 kroner. Ved hjelp av tilskudd fra Fenstad kornmagasin, en lokal pengeinnsamling og bidrag fra Nes herredsstyre ble tiltaket gjennomført. Endelig var skillet mellom østsida og vestsida brutt.
SluserSluser var et annet ønske. Skulle det bli lønnsom dampbåttrafikk mellom Årnes, Eidsvoll og Mjøstraktene måtte elva bli farbar forbi Svanfossen. Alt i 1805 ble det utarbeidet planer for å gjøre elva farbar for dampbåttrafikk fra Mjøsa og ut i Øyeren. I Sundfossen i Eidsvoll kom det sluser i 1858 da Sundfossen ble demt opp for å regulere vannstanden i Mjøsa av hensyn til dampbåttrafikken. Mjøsa ble hevet fra 2,36 m til 3,14 m på det faste vannstandsmerket ved dammen.
I 1906 ville vannfallseierne i Glomma organisert i Glommens Brugseierforening øke verdien av vannfallet ved å regulere Mjøsa ytterligere. Fallhøgda i Vorma mellom Mjøsa og Glomma er bare drøyt 1 m. En ny demning i Svanfoss eller Ertersekken skulle fordoble vannkraften i Nedre Glomma og øke verdien av fossefallene. Regjeringen, med statsminister Christian Michelsen, sa ja, men høstet politisk stormvær. Stortinget var redd at utenlandske eierinteresser sto bak. Brukseierforeningen reddet situasjonen ved å tilby staten hele anlegget. Glommens Brugseierforening lovet i reguleringsvedtektene at elva skulle bli farbar forbi Svanfossen. Det var et argument som gjorde at grunneierne langs elva stilte seg positive til reguleringen.
For Ole Kristensen som ønsket å satse på transport til vanns, var transportforbindelsen mellom Mjøstraktene og Kongsvingerbanen svært viktig. Sammen med Oscar Horgen hadde han arbeidet for å få sluser samtidig med at Svanfossdammen ble bygd. Planene om sluser gjorde at brua måtte flyttes 45 m oppover. I tillegg til ny bru over Vorma ble det laget vippebru over kanalen.
BygdesentrumI anleggsperioden arbeidet inntil 300 mann til anlegget var ferdig i 1910. Driftsettelse skjedde først i 1911. Det var i denne perioden Svanfoss ble et bygdesentrum. Det var allerede kolonialforretning og bank i veslebygningen på Nedre Grinder. Etterspørselen gjorde at denne ble flyttet til Svanfoss. Etter hvert ble det flere butikker og et bakeri, i tillegg til to sagbruk som ga arbeid til 30 mann. Sagbruket engasjerte også 100 mann med tømmerhogst.
Robåt, dampbåt og motorbåtOle Kristensen hadde allerede en dampbåt, ”Vormen”, som hadde gått i trafikk mellom Svanfoss og Årnes siden 1896. Åpning av slusene ga ny giv for båttrafikken. ”Elida” erstattet ”Vormen” deretter «17. mai» og til slutt «Laksen». Båtene ble brukt både til frakt og til lystturer. Likevel ga ingen av disse båtene nok inntjening til å gi lønnsom drift. Dessuten var det vrient å finne godt og edruelig mannskap. Men Ole Kristensen hadde tro på elva som ferdselsåre, og i 1911 bygde han motorbåten ”Svan I” og satte den inn i trafikken. To år senere kom ”Svan II” med 16 HK, og transporthastigheten ble forbedret radikalt. Da ”Svan II” ble for liten, kjøpte han en dampbåt i Øyeren, bekostet to svære lasteprammer som hver tok fire jernbanevogner i last. Etter noen års travel drift, overtok et aksjeselskap driften, men da biltrafikken begynte, ebbet båttrafikken ut litt etter litt.
NedleggelseDa det skulle bygges ny bru og dammen ble ombygd i 1973, ble det vedtatt å legge ned slusene. Glommen & Laagen Brukseierforening (GLB) mente at en tralleordning kunne sikre framkomst i vassdraget for den båttrafikken som var i elva på det tidspunktet. Mange lag og foreninger i Fenstad protesterte, men protestene ble ikke tatt til følge. I 1989 hadde GLB planer om å etablere en ny løsning for transport av båter forbi Svanfossen. Båttrafikken hadde tatt seg opp på elvene. Nå dreide det seg ikke om nyttetrafikk, men om rekreasjon. Stadig flere gikk til anskaffelse av båt, fisket, sto på vannski og ferierte på elva. Med større båter var tralleløsningen ved Svanfoss for dårlig, og en liten aksjonsgruppe ønsket å få slusene åpnet igjen. Det ville bli den beste løsningen for miljøet, samtidig som slusene kunne bli en turistattraksjon, mente de.
Reåpning
Aksjonsgruppa Svanfossens venner besto av Arne Sundli, Bjørg Owren, Terje A. Nome og Steinar Stenersen. 5. september 1989 innkalte de til et åpent møte på Bøndernes Hus for å fortelle om planene sine og oppfordret folk til å tegne seg som medlemmer. Sentrale personer innen reiseliv, næringsliv og politikk var invitert. Møtet ble en suksess, og ”Svanfossens venner” fikk mange nye medlemmer. Interimstyret jobbet videre med medlemskampanjen sin og kunne til slutt presentere ei liste med over 3000 underskrifter fra enkeltpersoner og foreninger som ønsket reåpning av slusene. «Svanfossens venner» fikk også aktiv støtte på rikspolitisk plan. Eva Finstad, som da satt i industrikomiteen, var en av disse. Etter en befaring i Svanfoss ga industrikomiteen full støtte til tiltaket. De bidro med en finansieringspakke som gjorde at GLB valgte reåpning av slusene for å oppfylle reguleringskravet om å sikre fortsatt ferdsel til vanns mellom Mjøsa og Glomma.
Under åpningsfesten i 1993 var det folkefest i Svanfoss. Hundretalls av mennesker var møtt fram. I dag er slusene blitt en av bygdas store turistattraksjoner. På vegne av Nes kommune, Eidsvoll kommune og Glomma og Laagen brukseierforening sørger Nes kommune for slusevokter, og at toalettene blir renholdt.
Horgen hjelpekirkegard og jernaldergraver
Fra Svanfoss sykler vi over brua og litt opp i bakken, før vi tar av inn Blekstadvegen. Det går i vakkert kulturlandskap, før du kommer til en skogtapp rett før garden Horgen.
Horgen hjelpekirkegard ligger på garden Horgen og var i bruk som gravplass for Vestre Fenstad fra 1850-åra til 1920-åra. Det er bevart flere gravstøtter på stedet.
Ut mot elva ligger mange gravhauger fra yngre jernalder (500—1000 e. Kr.) i to felt, ett rett vest for kirkegarden og ett 300 m lenger sør. Det er også registrert ei rekke groper som antas å være kullframstillingsanlegg fra middelalderen. De største gravhaugene er opp til 18 meter i diameter og tre til fire meter høye.
En rekke arkeologiske funn i området vitner om stor aktivitet i jernalderen. Det antas at området har vært sentrum for religiøs aktivitet, i tillegg til at det har vært sentrum for handel langs Vorma.
Er du ivrig fisker, vil du finne en fin fiskeplass rett nedenfor gravhaugene.
Horgen gard
Det er bare noen hundre meter fra hjelpekirkegarden å sykle før vi er framme ved sykkelløypas siste post: Garden Horgen. På Horgen er det godt bevarte bygninger fra 1700-, 1800- og 1900-tallet. Hovedbygningen er en midtkammerbygning, som er den vanligste type våningshus på garder i Vormadalen. Det er spesielt for området at det finnes så mange store, velholdte hus av denne typen.
En midtkammerbygning har som hovedregel inngang midt på huset hvor man kommer inn i en storgang, med midtstue bak. På ene sida av storgangen ligger kjøkken og kammers. På andre sida av storgangen ligger ei eller to storstuer. Over storstuedelen var det som regel en sal. De fleste av midtkammerbygningene i Vormadalen er fra 1800-tallet, hovedbygningen på Horgen er fra 1843.
På tunet på Horgen finnes videre et svalgangshus fra 1760-åra, stabbur fra 1800-tallet og en enhetslåve fra 1929.
Håper du har hatt en fin tur! Kom gjerne igjen og ta med deg slekt og venner slik at flere får oppleve disse fine kulturminnene i Vormadalen.
Publisert: 16.06.2020 16:21:19
Sist endret: 12.01.2022 13:12